Vært innlagt

Ja nå er det en stund siden jeg har skrevet her. Og grunnen er enkel, jeg har vært innlagt i 15 dager i sør Norge! Turen starta søndag 5. feb og vi var framme på mandags morgen!

Litt magisk å reise med Nordlys når det var nordlys på himmelen!

Så var det å chille på hotell i sånn 5t før vi skulle reise videre.


Gardemoen var jaggu ikke lett å orientere seg rundt omkring på! Men vi fant fram overraskende lett.
Så reisen startet søndag i halv 8 tiden på kvelden, og vi ankom vel sykehuset i 11 tiden neste dag på morgenen. Jeg var så utslitt pga 0 søvn på et døgn, men jeg kom meg gjennom samtale med lege, hilse på pasienter og personalet. Alle var kjempehyggelige!

Men noe jeg ikke var så altfor glad for var at di skulle video overvåke oss om natten hvis vi fikk anfall så skulle nattevaktene få det med seg... Ja litt feil å legge ved det bildet på starten av innlegget, men det var det eneste bildet der man ser kameraet.


Dag 3 så måtte jeg ta blodprøve, noe jeg ikke er altfor fan av, men jeg kom meg gjennom det uten anfall!

Noen timer etter blodet var tappet så skulle jeg til et annet bygg for å være på Telemetri (video overvåking og EEG av hodet). Jeg synes mest av alt at jeg så ut som en Betty Spaghetty dukke! Det blir ikke mer moro enn man lager selv. Jeg skulle vel egentlig være der i 2-3 døgn, men siden jeg fikk såpass mange anfall så fikk jeg dra etter et døgn allerede, noe jeg var veldig lettet over fordi når man er på Telemetri så får man ikke forlate rommet(ja det var toalett på rommet om noen lurte), og grunnen til det er fordi ledningene ikke er så lang. Så jeg følte meg igrunn som en gammeldags fast telefon, dere vet sånn med ledning? 


Så da måtte vi jo såklart feire at jeg ikke lengre var koblet til ledninger med å dra på en liten shoppingtur. Dessverre var det litt vel mange mennesker der så jeg fikk anfall, men heldigvis kom anfallet når jeg satt, og jeg tror ikke så altfor mange så det, så det gikk fint.

Dagene var lange, og det tok litt tid å tørre å bli kjent med mine medpasienter, men etterhvert ble en god del av oss veldig nære hverandre. Og det var utrolig trist når noen reise hjem før meg...

Men den ene pasienten var så snill å strikka meg en mobilholder, så den har jeg som et fantastisk minne <3

Ellers om dagene ble det mange samtaler med både pasienter og personalet.


Var ikke så veldig sykehus følelse egentlig, bortsett fra gangene og sengene så var det lite sykehus følelse, noe jeg var veldig glad for, fordi jeg hater sykehus.

På valentinsdagen av alle dager, så skulle jeg på psykosomatisk undersøkelse. Noe som egentlig handler om at jeg skal snakke om hvordan psyken min er og slikt.

Det tok et par timer, og det var faktisk mitt aller første møte med Rikshospitalet!

Husker ikke helt hvilken dag det var, men jeg fikk i allefall diagnose på sykehuset. Jeg var jo på utredning hvor di enten misstenkte epilepsi eller pnes. Og ettersom jeg lærte meg forskjellen på det så er jeg letta over at jeg ikke fikk den værste av di to. Missforstå meg rett, begge er ille å ha, men det er en av dem som kan være direkte farlig, så jeg er glad for at jeg ikke har den. Kanskje dere forsto det, men jeg har da altså noe som heter PNES. 

For å forklare min diagnose veldig enkelt: Når jeg blir for stressa, sliten, angst osv, så tar hjernen min en "pause" som da resulterer i anfall(bortfall eller kramper). Så i stede for at jeg som en normal person hadde taklet den stressende situasjonen som normalt, så er jeg da syk og får anfall i stede, for det tror hjernen min er en logisk måte å be meg om å ta det med ro og slappe av på. Dette kan jeg lære å håndtere over tid. Jeg må kartlegge hva som er mine triggere, altså hva som gjør meg stressa, og enten prøve å unngå det, eller å lære meg å roe meg ned når noe gjør meg stressa. Som f.eks å puste dypt og rolig, det har faktisk stoppet flere anfall fra å komme, ja det høres utrolig ut at pusten har så mye å si, men det har faktisk det! For starter man å hyperventilere, så kommer anfallene. Jeg skal starte på antidepressiva igjen fordi det kan dempe angsten, og siden angsten er en trigger så kan det hende at jeg får mindre anfall. Skal også lære meg om kognitiv tanketerapi, det kan visstnok også hjelpe meg å takle angsten og depresjonen. Å bli kvitt denne sykdommen kan ta lang tid, alt kommer an på hvor bra psykolog man har, og hvor mye man er villig til å jobbe med seg selv. Jeg håper jo såklart at jeg en dag kan si at nå har jeg ikke hatt anfall på 1 helt år! Det hadde vært en helt fantastisk følelse, fordi nå har jeg levd med flere hundre anfall på disse 10 mnd det har foregått. 


 
Avsluttet turen med litt shopping i Tromsø med noen venner før jeg ankom hjem igjen.
Var ekstremt merkelig å være hjemme igjen, tok meg noen dager å bli vandt til at jeg ikke lengre var video overvåket, og at jeg ikke skulle på morgenmøte med medpasienter for å få dagens sykepleier tildelt og slikt..


Så alt i alt så var ikke denne turen som forventet i det hele tatt! Jeg hadde trodd at det kom til å føles skikkelig som et sykehus, og at jeg ikke kom til å få meg en eneste venn. At jeg kom til å bli vitne til mange anfall pga di andre pasientene. Men i stede så føltes det egentlig veldig som en leirskole, og jeg fikk meg mange gode venner tross ganske stor aldersforskjell på enkelte av oss! Var faktisk bare vitne til et eneste anfall, og det var heldigvis ikke et kraftig et, men det var nok til å trigge anfall hos meg også, men men. Jeg har fått meg venner for livet, og jeg savner stort sett alle sammen veldig mye! Dere er fantastiske mennesker alle sammen, og minnene vi har skapt sammen, di er godt lagret i hjertet mitt. Jeg håper dere alle får medisiner som hjelper dere så dere kan leve mest mulig normale liv med minimalt med anfall. Jeg er veldig glad i dere, og savner dere mye!

Q: Er det noe mer dere lurer på? 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits