hits

My mental diagnoses

Jeg har endelig fått svar på en del ting. Og her kommer sannheten endelig svart på hvit!

Diagnoser:

F61.0 Blandet personlighetsforstyrrelse
F33.1 Tilbakevendende depressiv episode, aktuell episode moderat.
F40.1 Agorafobi med panikklidelse.
F40.1 Sosial fobi.

Og dette er bare det psykologen har gitt meg! Har jo i tillegg noen fysiske sykdommer også.  Men ja tenkte å skrive litt om hver av di psykiske sykdommene mine. Kan hende jeg krysser diagnosene litt i hverandre fordi jeg har jo alle sammen og da er det ikke alltid like lett å vite hvilken diagnose som gjør hva. Men jeg skal prøve mitt beste å forklare. Kanskje det er hjelp i det for noen andre enn meg også å lese dette.



 

Blandet personlighetsforstyrrelse:

Dette går ut på, hvis jeg har forstått det rett, at jeg har store svingninger i humør og følelser. Det ene sekundet så kan jeg være glad og stole på alle, og i neste øyeblikk kan jeg være livredd og paranoid. Eller så er jeg forbanna på alt og alle. Det er rett og slett en forstyrrelse i personligheten min. Jeg har jo sagt i flere år til leger at jeg må ha en personlighetsforstyrrelse, fordi å ha det slik og tenke slik er ikke normalt, og i november fikk jeg endelig diagnosen. Det finnes 11 forskjellige personlighetsforstyrrelser etter som jeg har lest meg opp, og jeg har da en blanding av alle kan man si. Dette er så klart veldig slitsomt både for meg og di rundt meg. Det å aldri kunne forutse hvordan jeg blir å reagere på noe gjør at jeg som regel unngår situasjoner jeg vet jeg kan reagere på. F.eks å møte nye folk eller gå på butikken/konserter og slike ting. Så klart, noen dager så  føler jeg meg på topp og kan klare alt, men rett etter jeg f.eks har vært på butikken kan jeg føle meg ekstremt sliten, lei og full av angst. Eller så kan jeg være så positiv til å henge med venner og glede meg masse, og plutselig så gruer jeg meg eller avbryter avtalen fordi jeg overtenker alt og frykter det værste. 

Jeg har funnet ut at den enkleste metaforen jeg kan komme med når man skal forklare diagnosen blandet personlighetsforstyrrelse er som følger:

Se for deg at en frisk person er en person i en heis.
Så ser du for deg meg med denne diagnosen, jeg står sammen med 10 stk i denne heisen, og alle prater i munnen på hverandre hele tiden. Jeg kan være glad og trist samtidig, modig og full av angst, lykkelig og forbanna, forelska og full av kjærlighetssorg. Jeg tror dere skjønner at dette er ekstremt slitsomt for meg. 


 

Tilbakevendende depressiv episode, aktuell episode moderat:

Jeg føler meg nedstemt, lite energi og lavt aktivitetsnivå. Er generelt deprimert og trist. Jeg har problemer med å glede meg over ting, føle interesse ovenfor ting jeg liker, og generelt å bry meg om ting som skjer. Er veldig mye trøtt og sliten hele tiden, og føler meg aldri uthvilt uansett hvor mye jeg sover. Dårlig appetitt har jeg også, kan gå opp til et døgn eller mer mellom hvert måltid fordi det er veldig sjelden jeg kjenner sultfølelsen. Jeg føler at jeg ikke er verdt noe og at alle hadde hatt det bedre uten meg. Jeg eier ikke selvtillit og føler at alle ser så mye bedre ut enn meg.


 

Agorafobi med panikklidelse:

Dette går da på at jeg har frykt for å forlate hjemmet. Er redd for å være alene, spesielt om jeg må gå ute. Jeg har konstant 'angst for angsten', som da gjør at det er enda lettere å få angstanfall fordi man hele tiden er på vakt og er nervevrak. Agorafobi for meg er at jeg er redd for å bli sittende fast i f.eks en folkemendge uten mulighet til å løpe bort derfra. Nesten som klausdrofobi, bare med mennesker i stede for små rom. Og hvis jeg f.eks er på en butikk eller konsert og det er mye folk og jeg ikke kommer meg ut og bort så kan jeg begynne å puste fort, bli veldig varm og klam, skjelven, bli svimmel, kvalm, aggressiv og få panikk. Og i det siste året så svimer jeg av hele tiden om jeg blir for stressa/full av angst. Og dette vil jeg jo såklart unngå, som da gjør at jeg må "sperre" meg inne, noe som ikke hjelper på angsten i det hele tatt, men det er min måte å "beskytte" meg på. 


 

Sosial fobi:

Dette er for meg at jeg ikke liker å ta ordet hvis jeg er sammen med venner, dra på cafe, snakke til fremmede, snakke i telefonen. Og hvis jeg f.eks skal ringe til legen eller noe, så må jeg alltid øve på hva jeg skal si før jeg ringer, fordi jeg er så redd for å glemme hva jeg skal si eller at jeg skal si noe feil. Enkelte dager er denne angsten altfor framtedende og jeg lar være å ringe, i mens noen dager så klarer jeg faktisk å trosse angsten og ringe. Ja jeg er alltid nervøs når jeg må ringe til folk jeg ikke kjenner så godt, og jeg har faktisk opplevd mange ganger å ha angst for å ringe noen jeg kjenner relativt godt. Jeg er redd for pinlig stillhet, ringe feil nr og slike ting. Di fysiske symptomene jeg får er egentlig det samme som agorafobi. Jeg sliter veldig mye med katastrofetanker også, noe som er ekstremt slitsomt. F.eks hvis jeg skal gå på butikken i dag, så er jeg nesten sikker på at jeg kommer til å falle på bakken fordi det er glatt på veiene. Jeg er overbevist om at jeg kommer til å svime av på butikken fordi det kommer til å være mange folk der. Jeg kan ikke gjøre ditt og datt fordi jeg føler at alt kommer til å gå galt. Jeg tør ikke å reise med buss, hvor jeg vet at jeg er nødt til å snakke med noen fremmede, kanskje det er fult på bussen og jeg må sitte sammen med noen fremmede, det kommer aldri til å gå bra. Vi kommer til å kræsje, jeg kommer til å dø i denne bussen, jeg skulle aldri satt meg inn i den. Disse katastrofe tankene sliter meg veldig ut, fordi di er konstant der å roper i hodet mitt. Det er alltid vondt å tenke det værste om alt og alle. 


 

Medisinene jeg har gått på:

Sarotex Retard 75 mg 
Venlafaxin KrKra(Efexor) 37,5mg


Jeg gikk på hver av dem i ca 1 år tror jeg? Men nå for noen mnd siden så sluttet jeg med alt av antidepressiva. Jeg følte jeg la lokk på følelsene mine og jeg var veldig usikker på hvem jeg egentlig var bak alle pillene. Enkelte dager angrer jeg veldig på at jeg sluttet, men noen dager er jeg glad for det. Men slik er det å ha blandet personlighetsforstyrrelse. Noen dager er bedre enn andre, til og med noen minutter er bedre enn andre(Ja humøret kan skifte så fort). Det beste med å ikke gå på medisiner som berører hjernen på den måten antidepressiva gjør, det er å vite at det jeg føler her og nå det er meg, ikke en neddopet uekte versjon av meg. Det er veldig slitsomt å være en umedisinert versjon av meg, men jeg vil heller være meg 100% og være klar over at jeg er ustabil, enn å være en annen på piller. Det er ikke lett, men jeg skal klare det. Jeg vil aldri mer starte på antidepressiva, fordi når jeg sluttet på den siste, altså Efexor, så hadde jeg helt grusomme bivirkninger i sånn 3 uker etterpå. Det kjentes ut som jeg var beruset 24/7 i di 3 ukene. Jeg klarte ikke å gå ordentlig, hadde til tider problemer med å stå oppreist, rommet snurret rundt hele tiden og synet mitt var ikke stabilt. Humørsvingningene var også veldig store siden stoffene var på tur å forlate kroppen og jeg ble mer og mer meg selv. Jeg vet jeg gikk på den minste dosen og det skulle egentlig ikke gjøre så stor skade å stoppe brått, men når jeg tenker på det i ettertid så anger jeg litt på at jeg ikke i stede trappet ned ved å ta medisinen f.eks annen hver dag i en uke, så hver 3. dag osv. Det å slutte brått på medisiner tar hardt på både psyken og det fysiske har jeg fått erfare. Men nå er det i allefall ute av kroppen min, og det er forhåpentligvis for alltid! 




Oppsummering:

Så som dere ser så er det noen av disse diagnosene som ligner veldig på hverandre, så beklager om det går litt i surr, men når stakkars lille meg skal både klare å overleve med disse diagnosene, og så prøve å forklare hver enkelt, det kan lett gå litt i surr, men jeg prøvde mitt beste! Nå vet dere i allefall litt mer om hvordan jeg har det i hverdagen. Di siste mnd har overhodet ikke vært lett for meg, og det tror jeg ikke hadde vært lett for en frisk person, og når man i tillegg har mange diagnoser på toppen av at det skjer mye rundt en person så skal det sterk mental helse til for å takle det. Men jeg gjør mitt beste, og er det for tungt og ta dag for dag som den kommer, så tar jeg minutt for minutt. 



Q: Har du noen psykiske sykdommer?
Q: Hvilke?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar