Black, green and blue

Ja dere gjettet rett. Jeg har farget håret igjen! Vel forandring fryder som alltid.

Q: Hva synes du?

Living with PNES

Jeg tenkte at jeg skulle lage et innlegg om hvordan det er å leve med sykdommen PNES. Det er sikkert ikke mange av dere som vet om denne sykdommen engang, fordi den er ganske sjelden. Jeg blir å forklare hvordan JEG opplever PNES. Det er mange forskjellige symptomer, utløsende faktorer og behandlinger som finnes, men jeg velger å bare fortelle det jeg har.


Hva er PNES/NEAD?
Psychogenic Non-Epileptic Seizures/Non-Epileptic Attack Disorder. Den enkleste måten å forklare dette på er at det er en psykisk epilepsi. Da forstår di alle fleste i hovedsak hva det er, for di fleste har hørt om epilepsi. Det er dissosiative krampetilstander. Altså en dissosiativ lidelse. En psykisk sykdom. Anfallene ligner på epileptiske anfall, men som oppstår gjennom psykogene mekanismer i hjernen, og ikke epileptisk aktivitet.
Se for deg denne graden:
Nervøs-->Angst-->Angstanfall-->Besvimelse-->PNES
Så det er en sykdom som "fungerer" som et veldig kraftig angstanfall.
Men det er ikke bare angst som utløser PNES anfall. Det er også blodtrykksfall, bli skremt, lavt blodsukker, fysisk aktivitet. Alt som gjør at pulsen øker kan gi anfall, fordi kroppen tror at økende puls er angstanfall uansett grunn til at pulsen øker. Så jeg er nødt til å lære kroppen til å unngå den automatiske tanken. Det blir å ta lang tid å lære seg å bli anfallsfri, men jeg skal klare det.


Hva er symptomene for PNES?
Før jeg får anfall får jeg det jeg kaller "aura", altså et forvarsel som advarer meg om at jeg blir å få anfall. Da føler jeg svimmelhet, skjelvinger i kroppen, all kraften i kroppen forsvinner, jeg klarer ikke følge med på hva som skjer rundt meg, blir tung i hodet, klarer ikke fokusere på noe, ordene jeg sier har ikke helt sammenheng, jeg blir sløv, varm og svett, høyere puls.


Forskjellige typer anfall jeg opplever:
Under anfall type 1
så bare "besvimer" jeg, altså faller sammen. Da er øynene lukket og jeg klarer ikke røre en muskel. Men jeg hører og føler alt, men det ser ut som man ikke får kontakt med meg.

Under anfall type 2 så får jeg kramper i hele kroppen, øynene er lukket og jeg klarer ikke prate. Men jeg hører og føler alt som skjer rundt meg. Alle musklene spenner seg, og jeg kan vri meg i alle mulige posisjoner uansett hvor smertefullt det er. Og jeg blir supersterk fordi musklene er i helspenn. Husker en gang jeg hadde anfall så klarte ikke 3 voksne menn å holde meg nede fordi jeg var for sterk. Så det er skikkelig styrke når adrenalin kicker inn i kroppen ja. 

Under anfall type 3 så bare stirrer jeg rett ut i lufta, klarer ikke si noe. Enten så gjør jeg en bevegelse på repetisjon uten å klare å stoppe eller gi tegn til at jeg hører hva folk sier til meg. Eller så står/sitter jeg å bare stirrer tomt ut i luften uten å klare å prate, men jeg hører og føler alt som skjer.

Hva er symptomene etter PNES?
Hvis jeg har hatt kramper så er jeg ufattelig sliten i hele kroppen og hodet, kanskje også smerter. Hukommelsestap forekommer også i stor grad. Forvirring og uklart syn, vansker med å bevege meg.

Hvordan oppstår PNES?
Det kan oppstå hos en person som har vært gjennom traumer, angst og stress over en lang periode uten å få hjelp. Kroppen og hodet er rett og slett for utslitt til å orke å takle dette lengre, så derfor tar den en "pause" ved å gi meg anfall. Dere har kanskje hørt at når man er i en farlig situasjon så går man inn i fight or flight modus? Vel det er egentlig fight, flight or freeze det heter. Og når jeg da får PNES anfall så går jeg inn i freeze mode.

Hvilken hjelp er det å få?
Jeg går på antidepressiva (Cipralex) for å roe ned angsten litt så det er mindre sjanse for at jeg får anfall. Går også til psykolog for å få mer kunnskap om både diagnosen, og verktøy for å takle stressende situasjoner uten at det skal resultere i anfall. 

Kan man kjøre bil når man har PNES?
Som jeg har fått vite av spesialister så må jeg gå 1 år uten anfall før jeg kan kjøre bil, og at man mister lappen om man får diagnosen etter man har tatt lappen. Men akkurat det med å få lappen tilbake igjen vet jeg ikke stort om da jeg aldri har hatt lappen. 

Hva er forskjellen på epilepsi og PNES?
Den store forskjellen er at det vises ikke på EEG måling når man har PNES anfall, men det gjør det når man har epilepsi anfall. Og PNES anfall er i hovedgrunn ikke farlig med mindre man får anfall på en plass som gjør at du kan skade deg, f.eks hvis du kjører bil eller går over en gate og blir påkjørt osv.

Hva er likhetene mellom epilepsi og PNES?
Di er ganske like utenpå om man kan si det slik. Det trenger et trent øye for å kunne se forskjellen på sykdommene. Ettersom jeg har forstått så kan vi med PNES ha di typer anfall som di med epilepsi har, bare at PNES anfall ikke foregår i hjernen på den måten epileptiske anfall er.

Hvorfor oppstår kramper?
Det oppstår når man får f.eks angst og glemmer å puste ordentlig. Da får man ikke nok oksygen i blodet, som da gjør at musklene ikke får tilstrekkelig med oksygen, og da trekker musklene seg sammen, og da oppstår krampene.

Hvor ofte og hvor lenge varer anfall?
Her kan jeg bare snakke av egen erfaring. Men mine anfall kan vare alt fra et par sekunder, til en time. Men gjennomsnittlig varer det ikke mer enn 10 minutter. Som regel bare 5 minutter. Alt etter hvor mye stress jeg har blitt utsatt for og om jeg har folk rundt meg under anfall som vet hvordan man skal håndtere meg. I min værste periode kunne jeg ha over 10 anfall i døgnet, men da var jeg under veldig vanskelige og stressende situasjoner under en lang periode. Nå kan det gå flere dager mellom hvert anfall. Men antall anfall henger veldig sammen med hvor mye stress jeg utsetter meg for. 

Hva skal man gjøre om noen får PNES anfall?
Da skal man se til at personen har frie luftveier, altså at hodet ikke er bøyd så personen ikke får puste. Men ellers bare la personen være i fred til anfallet går over, IKKE ta fingrene inn i munnen(for kjeven er låst under anfall og da kan vi bite). Og ikke hold oss fast, for dette øker panikken vi allerede har pga anfall, og anfallet varer lengre. Jeg kan i allefall høre og føle ting under anfall, så for meg hjelper det at folk oppfører seg normalt, ikke får panikk og gjerne snakker til meg i en rolig tone, kanskje stryke meg på armen eller noe. For jo roligere di rundt meg er, jo mer klarer jeg å slappe av, og da våkner jeg raskere. Og ja, husk også å pass på at hvis det er krampeanfall personen har, at den personen ikke slår seg, pass spesielt på at hodet ikke skaller i ting, så legg noe mykt under hodet. Det er ikke behov for å ringe ambulanse så lenge du VET at det er PNES og ikke epilepsi!

Kan man bli frisk fra PNES?
Det er mulig ja. Men det kan ta lang tid. Det er mange faktorer som spiller inn i hvor fort personen blir frisk. Man må få hjelp av psykolog, kanskje medisiner, og man må jobbe mye med seg selv også. Kartlegge hva som er di største stressfaktorene, og gjøre noe med di tingene som kan gjøres noe med. Stressfaktorer kan være jobb, skole, smerter, sosial angst, økonomi, bosituasjon, traumer osv. Og man blir alltid å være rundt stressfaktorer, det er ikke til å unngå i min situasjon i allefall. Så da må jeg heller lære meg hvordan takle sånne situasjoner og faktorer uten at hjernen min skal gå i forsvarsmodus(PNES anfall). Det er lang jobb, og jeg har enda en laaaang vei å gå, men målet er å bli anfallsfri!


Kan man stoppe et anfall før det starter?
Ja det kan i allefall jeg av og til. Det kommer helt an på hvor oppmerksom jeg er på min egen kropp. Hvis jeg merker med en gang når jeg begynner å bli stressa så kan jeg stoppe et anfall før det starter ved å: Puste rolig og trekke luften dypt ned i magen. Få frisk luft, eller drive med mindfulness.

Hva er mindfulness og hvordan kan det stoppe et anfall?
Mindfulness i korte trekk er å 100% fokusere på EN ting. F.eks når man spiser og vil drive med mindfulness så skal man kun fokusere på maten. Hvordan ser denne brødskiven ut? Hva smaker pålegget? Hvilket pålegg har jeg på? Hvordan er det å holde i denne brødskiva? Smaker dette godt?
Grunnen til at dette kan stoppe anfall er fordi du tar fokuset bort fra dine symptomer og i stede fokuserer bare på en ting i stede for det som stresser deg. Og da glemmer kroppen hvorfor den var stressa fordi du har alt fokuset på en ting.


Hva burde man IKKE gjøre når man har PNES?
Man burde ikke kjøre bil eller noe som helst, ikke engang sykle! For hvis du plutselig får anfall når du gjør dette så kan det ende stygt for både deg og di rundt deg. Man burde heller ikke stresse over unødvendige ting. Ikke se på alt som et problem som du stresser over. Se heller på ting som en utfordring som du skal ta på strak arm og overvinne. Man burde heller ikke la PNES styre livet ditt. Du er ikke nødt til å isolere deg bare for at du sliter med anfall. Men alt med måte. La oss si at hvis du ikke går på skole eller jobber, så har du jo muligheten til å ta ting i ditt eget tempo. Så la oss si at en dag så drar du på butikken. Og hvis det sliter deg veldig ut så gjør du ikke mer den dagen. Kanskje trenger du en dags pause, og dagen etter der så kan du dra å møte venner. Ikke gjør alt på en og samme dag, for det gir unødvendig mye stress og kan føre til anfall. 
Prøv å la være å mulitask. Dette vet jeg med hånden på hjertet er vanskelig. Men å mulitask kan øke sjansen for anfall, fordi det overbelaster hjernen å ha så mange oppgaver å fokusere på samtidig. Skal du se en film, så bare se den filmen, ikke spill på mobilen samtidig. Dette var bare et eksempel, men håper dere forstår tegninga. 

Sånn det var litt info om denne diagnosen. Burde vel laget et utfyllende anfall for lenge siden med tanke på at jeg har hatt diagnosen nå i over 1 år. Men bedre sent enn aldri! Bare spør om du lurer på noe mer, så skal jeg svare så godt jeg kan.

Q: Har du hørt om PNES før? Har du det?
 

I love wigs

Jeg har fått en skikkelig stor kjærlighet for parykker i det siste! Når man har så kort hår som jeg har så er det alltid gøy å forandre utseendet sitt uten å måtte skade håret. Det er gøy å være "noen andre" for noen timer. Prøve forskjellige farger, frisyrer og stiler er alltid gøy når man er en kameleon som jeg liker å kalle meg selv pga stadige forandringer i utseendet.


Meg uten parykk. Så ja håret mitt er ikke særlig langt.


Mine gamle parykker.






Jeg føler i allefall at jeg ser ganske så forandret ut med parykk. Og jeg elsker det! Noen parykker ser såklart mer ekte ut enn andre, men det bryr jeg meg ikke om. Disse er forresten alle kjøpt på enten wish eller ebay.

Q:Pleier du å bruke parykker? Hvor kjøper du di fra?

Never a failure, always a lesson

Jeg tror det er en mening med alt. Alle du møter på din vei er det meningen at du skal møte. Alle krangler du har, alle gode minnene du skaper, alt har en dypere betydning. Det er så klart ikke alltid man skjønner hvorfor, men tro meg, alt har en dypere betydning. Alle vennene du har nå, alle di du har mistet kontakten med, alle uvennene dine, det er en mening bak det.


Di som kommer inn i livet ditt og bare gir deg mørke, det er en mening med det også. For di gjør deg til et sterkere menneske som lærer seg å ikke ta i mot dritt lengre. Og di som kom inn i livet ditt, var helt fantastisk i starten, men så forandret denne personen seg, og dere ble uvenner. Ikke still deg selv spørsmålet med hvorfor alt gikk galt. Bare heller takk for di gode minnene dere hadde sammen, og forstå at grunnen til at alt gikk galt var fordi denne personen ikke skulle være i livet ditt lengre. Når kjemien mellom to personer plutselig forandrer seg uten noen logisk grunn, da er årsaken at denne personen bare var en som skulle være der for deg i en periode, ikke for alltid. 


Jeg angrer ikke på noen jeg har blitt kjent med, fordi alle di jeg har mistet kontakten med har lært meg et eller annet. Og di har alle gjort meg til sterkere mennesker ved å såre meg. Så takk for at du dro meg ned i grøfta, for det ga meg styrke til å klatre opp igjen og bli sterkere. All dritten folk har gitt meg har bare gjort meg sterkere. Og jeg kan snuble litt på veien, men dere vil aldri få gleden av å se meg falle helt. Dere fortjener ikke den gleden. 


Greit jeg kan innrømme at av og til savner jeg noen av di jeg ikke lengre har kontakt med. Men så begynner jeg å tenke over hvordan livet mitt er nå, og hvordan det var når di var i livet mitt. Ting er ganske annerledes nå, og di passer rett og slett ikke inn i livet mitt lengre. Og det var jo en grunn til at kontakten tok slutt. 


Så takk til alle som:
Kom inn i livet mitt å ga meg lykke
Var i livet mitt en kort periode
Gjorde livet mitt til et helvette
Kom inn i livet mitt og ikke forlot meg
Kom raskt inn i livet mitt og dro like raskt igjen

Dere har alle gitt meg visdom, og for det er jeg evig takknemlig.


Q: Hva er dine tanker rundt dette temaet? Tror du det samme som meg?

 

New header


Siden jeg har fådd svart hår, og fått en kjærlighet for parykker, så følte jeg at en ny header var på sin plass!

Q: Hva synes du?

I always end up with black

Jeg har farget håret svart igjen. Ja jeg skifter ofte hårfarge, men ender alltid opp med svart. Det er en enkel og grei farge som jeg trives med. Følte at rødt ikke var helt meg.

Q: Kledde jeg svart hår?

A whole new world

I dag fikk jeg endelig brillene mine fra specsavers! Jeg ble veldig fornøyd, og valgte å kjøpe to par for prisen av en. Så har jeg litt variasjon etter hva jeg skal og slikt.

Jeg likte best di runde.

Q: Hva syntes du jeg kledde best?

new hair, new header

Q: Whatcha think?

I couldn't stand it anymore

Ja jeg klarte bare ikke mer. Det måtte forandring til før jeg ble gal. Jeg begynte å hate det bare mer og mer, og til slutt fikk jeg nok. Så slik endte det opp:






Det føltes helt fantastisk å endelig få en crazy hårfarge igjen! Har vært 3 mnd uten en crazy farge, så det føltes godt å være crazy igjen!

Q: Kledde jeg det?

Borderline Personality Disorder

Jeg har blogget litt om det før. Men følte for å lage en ny tekst nå som jeg har satt meg enda mer inn i diagnosen og dens betydning for min hverdag og mitt tankemønster som er irrasjonelt fra friske menneskers. Jeg nevner ikke alle kriteriene for borderline, men di kriteriene som virkelig treffer meg hardt, så kommer jeg med egne eksempler som er skreddersydd hvordan JEG opplever borderline.

  • Går til ekstreme lengder for å ikke bli forlatt. Jeg kan rett og slett bli desperat hvis jeg krangler med f.eks en venn og di truer med å forlate meg, så jeg kan f.eks ta på meg all skylden for krangelen, jeg kan trygle om nåde, glemme det dumme di gjorde, alt bare for å ikke bli forlatt.
  • Jeg har vanskelig for å plassere hvor en person passer inn i mitt liv, hvilken kategori di hører til. Er vanskelig å skille mellom hvem som er bekjente og hvem som er virkelig gode, nære venner.
  • Jeg har et ustabilt selvbilde, usikker på hvem jeg er, hva jeg vil, hvordan jeg burde være. Derfor har jeg prøvd ut så mange stiler, hårfrisyrer og farger, fordi jeg blir aldri tilfreds og må hele tiden forandre meg for å se om den og den stilen er mer meg enn den forrige. Men pga ustabilt selvbilde så blir jeg aldri fornøyd, er alltid noe som må forandres på.
  • Jeg har jo for mange år siden drevet med selvskading, heldigvis har jeg sluttet, og har aldri tenkt å falle tilbake til det igjen!
  • Ustabilt humør som kan skifte veldig veldig fort! Ene sekundet så kan jeg føle at ingen problem er for stor til å takle, og neste sekund så føler jeg jorden er på tur å gå under, jeg kan ligge å riste i senga av angst, jeg kan gråte øynene såre av depresjon, så kan jeg le til jeg får vondt i magen. Eller så kan jeg bli irritert/sur av små ting.
  • Plutselige paranoide tanker som kan komme som lyn fra blå himmel. For eksempel hvis jeg bare sitter å slapper av med musikk og tenker ikke på noe spesielt, og plutselig kommer jeg til å tenke på en venn, og da kommer di paranoide tankene om at den personen f.eks er sur på meg, uten noen grunn så mistenker jeg slike ting. Kan også få slike disossiative anfall hvor jeg bare blir helt fjern, stirrer ut i luften i noen sek/min og livet bare passerer forbi meg i raskfilm i mens jeg er satt på pause.
  • Jeg sliter veldig mye med såkalt "svart-hvit" tenkning. Som går ut på at enten så elsker jeg en person, eller så hater jeg den personen. Det finnes ingen mellomting i mitt hode. Hvis noen avlyser planer en dag så får jeg automatiske tanker om at di hater meg, det går ikke an i mitt hode at di kanskje måtte noe viktigere, nei di hater meg, for sånn er det jo bare!


     

Så som dere kan skjønne så er det ikke enkelt for meg å leve med denne personlighetsforstyrrelsen. Men jeg går ofte til psykolog og lærer bare mer og mer om den for hver time jeg er der. Og så skal jeg begynne å lese bøker om den diagnosen for å virkelig forstår den. For i hvertfall i mitt tilfelle så er den beste måten å takle en diagnose på, er å forstå hvordan den oppsto, hvordan den påvirker hverdagen min, og hvordan jeg kan bremse ned tankespinnet blandt annet. Kan også lære meg å ikke tenke så svart-hvit som jeg gjør, fordi det er slitsomt å enten elske eller hate noen, og å føle at di føler det samme mot meg. Jeg vil lære meg å leve mer i gråsonen, den er ikke så ekstrem som svart eller hvit. 


Lekte meg litt med snapchat filter i dag, følte det passet så godt at jeg laget like så godt et blogginnlegg ut av det.

Da håper jeg dere har lært litt mer om borderline personlighetsforstyrrelse. Hvis du lurer på noe mer om hvordan jeg takler denne diagnosen så er det bare å kommentere så skal jeg svare så godt jeg kan!

 

Svar på Q&A

Va e din favoritt farge ? Blå og lilla

Favoritt drikke ? Hmm.. Utenom vann må det bli oboy!

Favoritt mat retter ? Hjemmelaga pizza, taco, lapskaus, ertesuppe, kjøttsuppe, fårikål, pinnekjøtt.

Favoritt frukt /grønsaker? Pitahaya, drue, moreller, banan er mine favoritt frukter. Har ingen favoritt grønnsak.

Hva liker du og gjøre i hverdagene? Lese krimbøker og psykologi, være med venner, ta bilder, høre på musikk, se på serier.

hva ville du gjort om eg stod på døra di nå med opne armer? 😀 Gitt deg en stor klem!

hva er din største frykt? Miste noen jeg er glad i.

hva ser du på meg som..detaljert? Du er en god og snill venn jeg vet jeg kan stole på. Du er omsorgsfull, morsom og godhjertet.

fra 1-10 hvor glad er du i meg 😀? 9,5.

hva skal til for å få deg til å gråte av virkelig ekte glede? når noen sier eller gjør noe jeg ikke hadde forventet, vanskelig å forklare.

Når skal du til Mo igjen? i juli-august.

Skal du flytte til Mo igjen noen gang? ja det er planen!

Hva er ditt favoritt spill? gta v, diablo 3, trials.

Hvordan går det med deg akkurat nå? går opp og ned.

Hva tenker du om fremtiden? at den forhåpentligvis blir bedre enn nåtiden. håper jeg har fått flyttet, kanskje funnet drømmekjæresten, har blitt bedre i sykdommene mine så jeg klarer å utføre mer.

Ke du ska bi "når du bi stor?" Utdanning?​ er jeg usikker på. er nok noen år til jeg kan begynne å kanskje tenke på utdannelse, men håpet er vel å en gang bli psykolog, det er i allefall drømmejobben!



Sånn da var alle spørsmålene fra denne runden blitt besvart! Om det er noe mer dere lurer på så er det bare å spørre i kommentarfeltet så skal jeg svare så godt jeg kan :)
 

Q&A

Jeg tror det er en stund siden sist jeg har hatt spørsmålsrunde, så tenkte det var på tide igjen! Spør om alt mellom himmel og jord, så svarer jeg så godt jeg kan. Tips til hva du kan spørre om; hobbyer/interesser, diagnosene mine, favoritt (?), osv osv!

Blir veldig glad for spørsmål!

Summer bucketlist

Ja nå kan jeg vel kanskje si at sommeren endelig er startet her også? Forrige uke snødde det jo.. Men ja det var ikke det jeg skulle fram til. Jeg tenkte å lage en bucketlist til det jeg skal prøve å få gjennomført i sommer!

  1. Lese ferdig boka jeg begynte på for lenge siden.
  2. Dra til hytta med familien og kanskje venner.

     
  3. Dra på festival.
  4. Dra til Nordland igjen.

     
  5. Få meg nye briller.

     
  6. Møte ALLE vennene mine.
  7. Grille.
  8. Dra i bassenget.
  9. Ta tattoos.

     
  10. Ta piercing.

    Disse er fake, men har virkelig lyst å ta disse på ekte!
     
  11. Smile og le mye!
  12. Dra på date.
  13. Ta masse bilder av både venner, natur og minner.


     
  14. Bli flinkere til å skrive her på bloggen.
  15. Møte minst EN person jeg har blitt kjent med via nett.

Q: Hva er dine planer for sommeren? <3

Mo bildedryss

Ja jeg har vært på reisefot igjen skjønner dere. Jeg har vært i 4 uker på Mo <3 Jeg rett og slett elsker den plassen, og jeg håper jeg en gang kan få æren av å flytte dit! For en finere plass med bedre folk må man lete lenge etter! Jeg føler meg så hjemme med en gang jeg går ut av flyplassen på Mo. Og det er med knust hjerte jeg setter meg på flyet derfra. Jeg har storkoset meg med mange venner, og tenkte å bare slenge med bilder nedenfor, fordi bilder sier mer enn 1000 ord.











































Fikk dessverre ikke tatt bilde med alle vennene mine, men fikk noen <3 
Når man ser disse flotte naturbildene av Mo, hvordan kan man ikke ønske å flytte hit!? ELSKER den plassen! Og en vakker dag skal jeg kunne kalle dette mitt hjem <3


Og ja.. Jeg fikk bestevenninna mi til å barbere av meg alt håret! Jeg trengte en fresh start, og jeg savnet å ha min naturlige blonde hårfarge, så da tok hun barbermaskinen fatt og fjernet alt av hår på hodet mitt. Det er så befriende å ha bare et par mm med hår! Elsker det, og det blir artig å se hvordan blond fargen min blir når håret får vokst ut.
 

Q: Hvor i landet liker du deg best?
Q: Har du skinna deg før?

Stars header



Siden jeg har skinna meg så følte jeg at en ny header var på sin plass!

Q: Hva synes du om headeren min?

Skinned

Ja.. Vel..  Jeg gjorde det igjen! For 3 år siden så barberte jeg av meg alt håret fordi det var så slitt og ødelagt. Dette var grunnen nå også, men jeg ville også ha tilbake min naturlige hårfarge. Jeg har ikke hatt min naturlige hårfarge på 5 år tror jeg det er. Så nå skal jeg prøve mitt beste å ikke farge håret på en god stund. 









Jeg skinna meg i starten av mai, så det har rukket å vokse litt ut allerede! Gleder meg til jeg begynner å få litt lengde på det.

Q: Har du skinnet deg før?

Trapped in a nightmare

Paralysert. Våkner i et hav av min egen svette. Tankene spinner, søvnen strever med å forlate kroppen, men jeg kan ikke røre meg. Kan ikke åpne øynene. Du rister i meg, prøver å få kontakt, prøver å vekke meg, men jeg bare ligger der helt paralysert. Du forstår ikke om jeg sover tungt, er bevisstløs eller hva som skjer. Men jeg ligger der med øynene lukket og prøver å prate til deg, men jeg kan ikke åpne munnen. Det river i hjertet mitt å høre redselen i stemmen din når du prøver å få kontakt med meg, i mens jeg ligger der paralysert. Jeg har bare lyst å hyle, skrike ut at jeg vil dette skal stoppe. Jeg blir redd for at dette ikke er hverken anfall eller søvnparalyse, men at jeg faktisk har havnet i koma.

Det er skremmende å legge seg, for jeg vet aldri når og hvordan jeg våkner. Blir jeg å våkne med smil om munnen pga en hyggelig drøm? Blir jeg å våkne i et hav av egen svette fordi jeg ikke klarer å ta av meg dyna i løpet av natten pga paralyse? Jeg skulle så gjerne visst hva som egentlig foregår i det stadium mellom søvn og tilstede. Hva foregår i hjernen min som gjør at jeg ikke klarer å våkne som en normal person?

Hvorfor skjer dette med meg så altfor ofte? Fortjener jeg ikke engang pause fra sykdom når jeg sover? Og siden jeg er paralysert når jeg sover så kan jeg tydeligvis ligge i mange timer i en ubehagelig stilling uten å klare å røre meg, så når jeg langt om lenge våkner så har jeg så vondt at jeg tror jeg er blitt påkjørt. Jeg vil bare gråte i frykt og smerte når jeg våkner. Jeg våkner ikke lengre med et smil om munnen. Jeg våkner frustrert, sint og redd. Hvordan har jeg fortjent dette?

Jeg pleide før å elske å sove fordi da fikk jeg i allefall ladet opp batteriene minst halvfull, men nå så føler jeg at jeg er gått fri for strøm i det jeg endelig klarer å åpne øynene. Er en god natts søvn for mye å be om? Hvorfor holder kroppen meg til fange hver eneste natt? Jeg vil ikke mer av dette. Vær så snill å få det til å stoppe.



Q: Har du opplevd dette før?

Tankekaos

Hva får en person til å tenke og føle på den og den måten? Og hvorfor er det så mange som tenker likt, men samtidig finnes det også så mange som er stikk motsatt? Hva gjør at folk har ulik eller lik mening om noe? Hva er det som kontrollerer hva vi tenker og føler om ting? Og hvordan kan bestevenner være utrolig ulike, men samtidig gå godt overens? Hvordan klarer et menneske å være utro? Hvorfor er noen fortsatt i et forhold om man ikke lengre elsker den personen? Hvorfor sier noen religioner at man skal bli giftet bort? Hvem bestemmer hva som er synd? Hvorfor har vi fire årstider? Hvorfor spiller alder så stor rolle? Hvem bestemmer hvilken sminke som er kult og hva som er teit? Hvem bestemmer at det og det klesmerke er bra eller dårlig? Hvorfor er den klesstilen der assosiert med å være emo, soss, gother osv? Hvorfor er det så utrolig mange i dagens samfunn som sliter med angst og depresjoner? Har det egentlig alltid vært folk som har slitt med det, bare at det hadde ikke et navn før? Det fantes ikke en test før? Det var ikke åpenhet om det da? Hvorfor velger folk å ta sitt eget liv? Hvorfor dreper folk andre mennesker? Hvorfor blir sminke og produkter testet på dyr? Hvem bestemmer hva som er passende straff for di og di forbrytelsene? Hvorfor eksisterer fjell? Hvem oppfant asfalt? Hvem var den aller første som oppfant piercing? Og tatovering? Hvorfor blir lave eller overvektige folk mobbet? Hvorfor blir høye eller tynne mobbet? Hvorfor kan ikke alle bare se ut som di gjør uten at noen skal si at det ikke er godt nok? Hvem bestemmer det? Hvordan fungerer internett? Hvorfor vil så mange med slett hår ha krøller? Hvorfor vil så mange med krøller ha slett hår? Hvorfor er det så mange som kunne scrollet nettet i mange timer, men som hater å lese bøker? Hvorfor finnes det folk som er asexuelle? Hvorfor finnes det folk som tiltrekkes det samme kjønn? Hvorfor ble ikke mennesker født med vinger?  Hvorfor trenger noen folk briller? Hvordan fungerer egentlig briller eller linser? Hvordan måler man synet til folk? Hvorfor lager media et så stort tema ut av hvis en kjendis barberer av seg alt håret? Det er jo bare hår. Det vokser ut igjen i di fleste tilfeller. Hvorfor finnes kreft? Hvem oppfant vaksiner? Og hva inneholder det? Hvordan kan jeg trykke på en knapp på tastaturet og så kommer det opp en bokstav på en skjerm? Hva er en skjerm laget av? Hva skjer med insekter på vinteren? Hvorfor lever mygg av menneskeblod? Finnes vampyrer, varulver, hekser og havfruer? Hva med loch ness monsteret? Hvorfor er det sedler og mynter som forteller hvor mye en person er "verdt" i dette samfunnet? Hvorfor blir fattige sett ned på? Hvorfor svindler folk andre? Hvorfor er snø fargen hvit? Hvorfor danser flammer? Hvorfor blir man våt av vann? Hvorfor blir man forelsket? Hva er en forelskelse? Hvorfor har man kjæledyr? Hvem bestemmer hva som passer seg og ikke passer seg å ha som kjæledyr? Hvorfor er noen insekter giftige? Hva gjør gift så farlig? Hvorfor er så mange redd for døden når det eneste vi er sikker på når vi blir født er at vi alle skal dø? Er vi egentlig redd for døden i seg selv, eller hvordan man dør? Hvorfor har folk forskjellig smerteterskel? Ser jeg di samme fargene som di rundt meg gjør? Hvis jeg ser en rosa himmel så kan det hende at di andre som er rundt meg ser en oransje eller rød himmel? Og hvordan kan vi egentlig vite hvem som har rett? Hvorfor er alle mennesker så ulike? Hvordan er det mulig at man har en dobbeltgjenger eller flere? Hvordan oppstår tvillinger? Trillinger? Hvem valgte at det skulle være 12 mnd i et år? Hvorfor 365 dager? Hvorfor er et døgn 24t? Hvorfor er et minutt 60 sek? Hvordan måles kb, mb,gb,tb osv? Hvordan kan man gjøre en video om til en mp3 fil? Hvordan får man lyd og bilde ut av en cd? Hvordan kan andre høre at jeg snakker? Hvordan kan jeg kjenne min egen puls? Hvorfor gjør det ikke vondt å klippe håret? Hvorfor finnes sykdommer? Hvorfor er det så mange ignorante leger som påstår ditt og datt om en sykdom di ikke personlig har erfart? Hvem har gitt dem lov til å uttale seg om hva som er rett og galt å gjøre? Hvorfor er enkelte mennesker narsissistisk? Hvordan oppstår schizofreni? Og bipolar lidelse? Hva er en allergi? Hva er egentlig den lille stemmen i hodet som sier ting man tenker? Hvordan kan man etterligne en annen stemme? Hvordan kan man forstå ulike språk? Hvordan lærer man å sette sammen ord til å bli en setning? Hvorfor lager folk musikk? Hvorfor skriver folk bøker? Hvorfor bruker noen 50 000 på en håndveske? Hvorfor sulter barn i Afrika? Hvorfor er det mer greit å fiske etter sei og torsk enn å drive hvalfangst? Hvem bestemmer hvilke arter som skal bli fredet? Hvor starter egentlig et liv? Hvordan kom vi oss til denne planeten? Hvorfor liker jeg ikke kaviar når andre gjør det? Har alle forskjellige smaksløker? Hvordan fungerer en smaksløk? Hvordan lager di ostepop? Hvem bestemmer hvilke sanger som hører til hvilken sjanger? Hvor mange språk finnes det i verden? Hvor mye er det vi ikke vet om fortiden og framtiden? Hvorfor trodde folk før at jorden var flat? Når oppsto den første flyreisen? Hvorfor har noen flyskrekk? Hvorfor blir man mye mer redd om man hører om en flyulykke enn en båtulykke? Man sitter jo som regel oftere i en bil enn et fly så bilulykke burde jo teknisk sett være mer skremmende å høre om. Hvordan oppstår en tanke? Hva skjer når en person skvetter? Hvordan kan noen være født døv, lam, blind, stum? Hvordan fungerer et høreapparat? Hvordan kan man lukte? Hvorfor kjenner man prikking når en kroppsdel sovner? Hvorfor heter det at en kroppsdel sovner? 

Dette er hva som kan foregå i hodet mitt en lørdagskveld. Så mange spørsmål jeg nok aldri får besvart. Det er slitsomt å ha så mange tanker i hodet, jeg vet ikke helt hvordan di oppstår eller hvorfor di er der. Men sånn er det bare, og det må jeg bare leve med. Tankekaos er utmattende. Det føles ut som å sitte i en bil som kjører i 200kmt, du har ingen kontroll på hva du kjører forbi fordi alt går så fort. Du når nesten ikke å tenke en tanke ferdig før ti nye står for tur. Og jeg kan gruble og fundere på hva som egentlig er fasiten, men får jeg vite det? Mest sannsynlig aldri. Jeg får bare høre andres meninger om det, teorier, men den virkelige fasiten på en del av disse spørsmålene, ja jeg misunner den som har den fasiten. 


*Later som jeg har en dyp tanke i hodet når jeg poserer*

 

Q: Hva er dine tanker en sen kveld?

Black is love, black is life

Jeg har da farget håret og ordnet meg ny header!

Q:Hva synes du?

 

Purple, plue, pink and green


Dårlig bilde men, jeg har farget over det rosa så det ble mer lilla, og jeg prøvde å farge over det grønne så det skulle bli blått, funket ikke så bra, men jeg er fornøyd med fargene. 

Q: Liker du crazy hårfarger?
 

Hvordan det er å leve med EUPF

Jeg fikk nylig vite at jeg ikke har blandet personlighetsforstyrrelse allikevell. Jeg har noe som heter emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Så jeg tenkte å forklare litt om hvordan det påvirker meg i hverdagen. Se for deg en person som er dypt deprimert og vil bare sove hele dagen bort, sammen med en person som har skikkelig livsglede og vil gjøre ALT, sammen med en person som hater alt og alle, sammen med en person som bare vil gråte, sammen med en person som elsker alle. Se for deg at alle di personene er EN person. Det er sånn jeg har det. Jeg har null kontroll på hva jeg tenker og føler. Ene sekundet så vil jeg gi opp forhold for alltid, neste øyeblikk planlegger jeg bryllup, neste sekund så har jeg kjærlighetssorg, og så er jeg plutselig hodestups forelska!

Det er rett og slett bare kaos oppe i hodet mitt hele tiden. Jeg går aldri et helt døgn hvor jeg har samme mening om en sak, fordi meningen min skifter fortere enn du klarer å si personlighetsforstyrrelse. Det å aldri vite hva du blir å føle og tenke om en person eller en hendelse den neste timen, dagen, uken, mnd er veldig skremmende. Du begynner å tvile på deg selv og di rundt deg. Hva er egentlig realiteten? Kommer jeg noensinne til å klare å kontrollere dette? Er det håp for at jeg en vakker dag kan ta kontroll over sykdommen? Eller blir den å ta over meg og gjøre meg til et emosjonelt ustabilt vrak? Jeg aner rett og slett ikke!


 

Men målet mitt er jo å en dag klare å ta kontroll over den i stede for at den kontrollerer meg. Men det tar tid, og jeg må bare være tålmodig. Jeg hater at sykdommer har tatt så stor kontroll over livet mitt. Og denne kan jeg ikke akkurat ta en pille for så smertene blir dempet. Det finnes ingen kjapp løsning på denne sykdommen, og det er nok det som er mest skremmende. Jeg får bare krysse fingrene for at psykolog timene kan hjelpe meg til å takle dette, for dette sliter meg helt ut. 



Q: Har du en personlighetsforstyrrelse?

Green, Blue, Pink, Purple!

Nye hårfarger, dere vet hva det betyr? Photoshoot og ny header!
















Q: Hva synes du?
 

Vært innlagt

Ja nå er det en stund siden jeg har skrevet her. Og grunnen er enkel, jeg har vært innlagt i 15 dager i sør Norge! Turen starta søndag 5. feb og vi var framme på mandags morgen!

Litt magisk å reise med Nordlys når det var nordlys på himmelen!

Så var det å chille på hotell i sånn 5t før vi skulle reise videre.


Gardemoen var jaggu ikke lett å orientere seg rundt omkring på! Men vi fant fram overraskende lett.
Så reisen startet søndag i halv 8 tiden på kvelden, og vi ankom vel sykehuset i 11 tiden neste dag på morgenen. Jeg var så utslitt pga 0 søvn på et døgn, men jeg kom meg gjennom samtale med lege, hilse på pasienter og personalet. Alle var kjempehyggelige!

Men noe jeg ikke var så altfor glad for var at di skulle video overvåke oss om natten hvis vi fikk anfall så skulle nattevaktene få det med seg... Ja litt feil å legge ved det bildet på starten av innlegget, men det var det eneste bildet der man ser kameraet.


Dag 3 så måtte jeg ta blodprøve, noe jeg ikke er altfor fan av, men jeg kom meg gjennom det uten anfall!

Noen timer etter blodet var tappet så skulle jeg til et annet bygg for å være på Telemetri (video overvåking og EEG av hodet). Jeg synes mest av alt at jeg så ut som en Betty Spaghetty dukke! Det blir ikke mer moro enn man lager selv. Jeg skulle vel egentlig være der i 2-3 døgn, men siden jeg fikk såpass mange anfall så fikk jeg dra etter et døgn allerede, noe jeg var veldig lettet over fordi når man er på Telemetri så får man ikke forlate rommet(ja det var toalett på rommet om noen lurte), og grunnen til det er fordi ledningene ikke er så lang. Så jeg følte meg igrunn som en gammeldags fast telefon, dere vet sånn med ledning? 


Så da måtte vi jo såklart feire at jeg ikke lengre var koblet til ledninger med å dra på en liten shoppingtur. Dessverre var det litt vel mange mennesker der så jeg fikk anfall, men heldigvis kom anfallet når jeg satt, og jeg tror ikke så altfor mange så det, så det gikk fint.

Dagene var lange, og det tok litt tid å tørre å bli kjent med mine medpasienter, men etterhvert ble en god del av oss veldig nære hverandre. Og det var utrolig trist når noen reise hjem før meg...

Men den ene pasienten var så snill å strikka meg en mobilholder, så den har jeg som et fantastisk minne <3

Ellers om dagene ble det mange samtaler med både pasienter og personalet.


Var ikke så veldig sykehus følelse egentlig, bortsett fra gangene og sengene så var det lite sykehus følelse, noe jeg var veldig glad for, fordi jeg hater sykehus.

På valentinsdagen av alle dager, så skulle jeg på psykosomatisk undersøkelse. Noe som egentlig handler om at jeg skal snakke om hvordan psyken min er og slikt.

Det tok et par timer, og det var faktisk mitt aller første møte med Rikshospitalet!

Husker ikke helt hvilken dag det var, men jeg fikk i allefall diagnose på sykehuset. Jeg var jo på utredning hvor di enten misstenkte epilepsi eller pnes. Og ettersom jeg lærte meg forskjellen på det så er jeg letta over at jeg ikke fikk den værste av di to. Missforstå meg rett, begge er ille å ha, men det er en av dem som kan være direkte farlig, så jeg er glad for at jeg ikke har den. Kanskje dere forsto det, men jeg har da altså noe som heter PNES. 

For å forklare min diagnose veldig enkelt: Når jeg blir for stressa, sliten, angst osv, så tar hjernen min en "pause" som da resulterer i anfall(bortfall eller kramper). Så i stede for at jeg som en normal person hadde taklet den stressende situasjonen som normalt, så er jeg da syk og får anfall i stede, for det tror hjernen min er en logisk måte å be meg om å ta det med ro og slappe av på. Dette kan jeg lære å håndtere over tid. Jeg må kartlegge hva som er mine triggere, altså hva som gjør meg stressa, og enten prøve å unngå det, eller å lære meg å roe meg ned når noe gjør meg stressa. Som f.eks å puste dypt og rolig, det har faktisk stoppet flere anfall fra å komme, ja det høres utrolig ut at pusten har så mye å si, men det har faktisk det! For starter man å hyperventilere, så kommer anfallene. Jeg skal starte på antidepressiva igjen fordi det kan dempe angsten, og siden angsten er en trigger så kan det hende at jeg får mindre anfall. Skal også lære meg om kognitiv tanketerapi, det kan visstnok også hjelpe meg å takle angsten og depresjonen. Å bli kvitt denne sykdommen kan ta lang tid, alt kommer an på hvor bra psykolog man har, og hvor mye man er villig til å jobbe med seg selv. Jeg håper jo såklart at jeg en dag kan si at nå har jeg ikke hatt anfall på 1 helt år! Det hadde vært en helt fantastisk følelse, fordi nå har jeg levd med flere hundre anfall på disse 10 mnd det har foregått. 


 
Avsluttet turen med litt shopping i Tromsø med noen venner før jeg ankom hjem igjen.
Var ekstremt merkelig å være hjemme igjen, tok meg noen dager å bli vandt til at jeg ikke lengre var video overvåket, og at jeg ikke skulle på morgenmøte med medpasienter for å få dagens sykepleier tildelt og slikt..


Så alt i alt så var ikke denne turen som forventet i det hele tatt! Jeg hadde trodd at det kom til å føles skikkelig som et sykehus, og at jeg ikke kom til å få meg en eneste venn. At jeg kom til å bli vitne til mange anfall pga di andre pasientene. Men i stede så føltes det egentlig veldig som en leirskole, og jeg fikk meg mange gode venner tross ganske stor aldersforskjell på enkelte av oss! Var faktisk bare vitne til et eneste anfall, og det var heldigvis ikke et kraftig et, men det var nok til å trigge anfall hos meg også, men men. Jeg har fått meg venner for livet, og jeg savner stort sett alle sammen veldig mye! Dere er fantastiske mennesker alle sammen, og minnene vi har skapt sammen, di er godt lagret i hjertet mitt. Jeg håper dere alle får medisiner som hjelper dere så dere kan leve mest mulig normale liv med minimalt med anfall. Jeg er veldig glad i dere, og savner dere mye!

Q: Er det noe mer dere lurer på? 

Green hair, don't care

Jeg kjeda meg i natt, så da tok jeg fram hårfargen og farget håret! Ble veldig fornøyd med fargen.





Q: Hva synes du?

New psychiatrist

Fredagen som var så var jeg hos min nye psykolog for første gang! Alltid like spennende å skulle møte ny psykolog for første gang. Det gikk over all forventning, og jeg klarer nesten ikke vente med å komme dit neste gang. Jeg interesserer meg jo veldig for psykologi generelt, og det å da kunne snakke med en psykolog er veldig interessant. Jeg har jo fra før av 4 diagnoser som går på psyken, så jeg regner med at framover så blir vi å fokusere på di forskjellige diagnosene, hva di betyr og hvordan di påvirker meg og mitt liv. Den beste måten jeg klarer å takle diagnosene mine er å forstå dem, fordi da er det på en måte en "logisk" forklaring på hvorfor jeg tenker og føler sånn som jeg gjør. Jeg er ikke "gal", jeg har bare en diagnose eller 4... Hehe.. Jaja sånn er det her i livet, noen danser på roser og noen stikker seg på tornene. 



Jeg har hatt 3 psykologer før, så dette blir min 4. psykolog. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med måten hun snakker og behandler meg og mine diagnoser på, fordi ingen psykolog er lik der. Noen er av di som bare nikker og sier: "Aha" Så du nærmest føler at der er en monolog, det er ikke jeg så fan av. Jeg er mer fan av di som kan prate tilbake når jeg har pratet, så det blir mer en dialog. Ja jeg liker å prate, men jeg liker også å lytte fordi da kan det hende at jeg lærer noe av denne nye behandleren min. Jeg gleder meg i allefall veldig mye til å komme skikkelig i gang med samtalene. Jeg regner med at jeg ikke når så altfor mange timer med henne før jeg skal dra til Sør Norge for å bli innlagt der, men der en annen historie.



Q: Går du til psykolog?

Im blue baby









Følte det var på tide med ny hårfarge igjen! Overrasket? Nei ikke jeg heller, hehe.

Q: Hva synes du?

One girl, hundreds of versions









Er rart å tenke på at disse bildene ble tatt i løpet av en halv time. Så mye kan man forandre utseendet på kort tid. Litt skremmende egentlig hvor mye en caps eller parykk kan forandre et menneske. Og ikke minst hvor fort man dømmer folk ut i fra utseende. Jeg føler i allefall selv at jeg ser 4 forskjellige mennesker ut i fra disse bildene. 

Q: Hvilken stil synes du jeg passa best?

Mood

"I Hate U I Love U"
(feat. Olivia O'Brien)
 

[Verse 1 - Olivia O'Brien:]
Feeling used
But I'm
Still missing you
And I can't
See the end of this
Just wanna feel your kiss
Against my lips
And now all this time
Is passing by
But I still can't seem to tell you why
It hurts me every time I see you
Realize how much I need you

[Chorus - Olivia O'Brien:]
I hate you, I love you,
I hate that I love you
Don't want to but I can't put nobody else above you
I hate you, I love you,
I hate that I want you
You want her, you need her
And I'll never be her

[Verse 2 - Gnash:]
I miss you when I can't sleep
Or right after coffee
Or right when I can't eat
I miss you in my front seat
Still got sand in my sweaters
From nights we don't remember
Do you miss me like I miss you?
Fucked around and got attached to you
Friends can break your heart too,
And I'm always tired but never of you
If I pulled a you on you, you wouldn't like that shit
I put this reel out, but you wouldn't bite that shit
I type a text but then I never mind that shit
I got these feelings but you never mind that shit
Oh oh, keep it on the low
You're still in love with me but your friends don't know
If you wanted me you would just say so
And if I were you, I would never let me go

[Radio version's additional chorus - Olivia O'Brien:]
I hate you, I love you,
I hate that I love you
Don't want to but I can't put nobody else above you
I hate you, I love you,
I hate that I want you
You want her, you need her
And I'll never be her

[Verse 3 - Gnash:]
I don't mean no harm
I just miss you on my arm
Wedding bells were just alarms
Caution tape around my heart
You ever wonder what we could have been?
You said you wouldn't and you fucking did
Lie to me, lie with me, get your fucking fix
Now all my drinks and all my feelings are all fucking mixed
Always missing people that I shouldn't be missing
Sometimes you gotta burn some bridges just to create some distance
I know that I control my thoughts and I should stop reminiscing
But I learned from my dad that it's good to have feelings
When love and trust are gone
I guess this is moving on
Everyone I do right does me wrong
So every lonely night I sing this song

[Chorus - Olivia O'Brien and Gnash:]
I hate you, I love you,
I hate that I love you
Don't want to but I can't put nobody else above you
I hate you, I love you,
I hate that I want you
You want her, you need her
And I'll never be her

[Bridge - Olivia O' Brien and Gnash:]
All alone I watch you watch her
Like she's the only girl you've ever seen
You don't care you never did
You don't give a damn about me
Yeah all alone I watch you watch her
She is the only thing you ever see
How is it you never notice
That you are slowly killing me

[Chorus - Olivia O'Brien:]
I hate you, I love you,
I hate that I love you
Don't want to but I can't put nobody else above you
I hate you, I love you
I hate that I want you
You want her, you need her
And I'll never be her

It's finally over!

Da var det endelig over og takk og lov for det. Jeg har nesten ikke ord for hvor mye jeg har hatet dette året. Et mer ustabilt år skal man lete lenge etter altså! Jeg har gått i gjennom så utrolig mye dritt og vil egentlig bare krysse stort sett hele året bort fra hukommelsen min.

Januar:
Da bestemte jeg meg endelig for å få fjerna skruene jeg fikk i foten når jeg var 14 år. Tenkte det at  7 år var nok tid å gå med skruer i foten. 


Sorry for grusomme bilder, men sånn var det da.
Farget også håret rosa/lilla:



Februar:
Begynte sakte, men sikkert å klare å gå igjen på foten etter operasjonen, og brukte mye av tiden min på å lære meg å gå ordentlig igjen. Samtidig så dreiv jeg å trappa ned på antidepressiva(Sarotex). Og det gikk veldig opp og ned mentalt for meg når dosen gikk ned. 


 

Mars:
Slutta helt på antideppressiva og hadde en veldig tung periode. 
Tror også jeg starta på en ny antidepressiva denne måneden.



April:

Dro til hjemplassen min på besøk. 



Feira bursdagen min i Nordland



Farga håret blått



Fikk meg katt



Mai:
Jeg var veldig mye syk og starta å få ekstremt mye anfall

 

Juni:
Gjorde ikke så mye, bare jobba det lille jeg klarte og så hadde jeg farga håret svart.



Juli:
Da farga jeg håret rosa/lilla igjen og reiste til hjemplassen min.



August:
Da gikk jeg rett og slett lei av å ha skulderlangt hår, så da fikk jeg en god ide om å barbere vekk nesten alt.



September:
Ja jeg ble enda ikke helt fornøyd med håret og ville ha det enda kortere



Og såklart var jeg ikke fornøyd med fargene, så jeg farga det blått/brunt/grønt



Jeg var også i nabokommunen for å ta EEG av hodet siden jeg hadde ekstremt mange anfall som ingen var helt sikker på hva var årsaken til. Da misstenkte di både PNES og Epilepsi og søkte meg til SSE for å finne ut av det. Fram til jeg skulle få den utredelsen så måtte jeg starte på Xanor medisin for å se om det kunne hjelpe på så anfallene skulle minske. 

Oktober:
Var enda mye syk og hadde mange anfall. Fikk meg også nye briller.
Tror kanskje jeg slutta for godt på antidepressiva denne mnd, er litt usikker.



November:
Ja jeg gikk lei av hårfargen min nok en gang og farga det rødt denne gangen



Men jeg burde jo vite bedre, fordi jeg trives jo aldri som redhead, så jeg farga det igjen jeg



Det ble trøbbel i forholdet og vi bestemte oss for å ta en pause i mens jeg skulle feire jul i nord. Så vi reise oppover sammen og så dro han. 

Desember:
Jeg skjønte at noe ikke stemte, og rett hadde magefølelsen min. For han dumpa meg nemlig. Så desember har vært ganske spesiell i grunn..


Men jeg klarte å komme meg igjennom julen takket være en fantastisk familie som jeg feira med



Resten av året har jeg egentlig ikke gjort så mye, sett mye på serier, skypa med folk, spilt og kjøpt meg ny mobil (Samsung galaxy S7)


Så alt i alt kan dette året oppsummeres med noen få enkle ord:
Sykdom, angst, depresjon, smerter, anfall, kjærlighetssorg, drama.

Jeg håper virkelig at 2017 blir et bedre år, fordi dette året har det jaggu ikke vært mye positivt å fortelle om. Jeg vil bare legge det gamle året bak meg og fokusere på det nye året. Jeg krysser fingrene for at 2017 er mitt år hvor ting går min vei og jeg får den hjelpa jeg trenger for å bli bedre både psykisk og fysisk. Kanskje man finner kjærlighet igjen? Hvem vet? Og jeg skal tilbringe masse tid med familie og venner og ha det bra forhåpentligvis!

 

Q: Hvordan har dette året vært for deg?

Ole Brum min <3

Det begynner å bli en stund siden sist jeg skrev et innlegg til deg Ole Brum. Men føler at det er på tide igjen, fordi du fortjener det! Du er alltid den første jeg vil fortelle noe til, enten det er positivt eller negativt. Du er alltid der med støttende ord, og du har alltid en skulder jeg kan gråte på. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skulle gjort om jeg ikke hadde hatt deg. Livet mitt hadde vært SÅ annerledes uten deg at det rett og slett skremmer meg bare å tenke på.


Det er så godt å vite at du bare er en tlf samtale unna hvis jeg skulle trenge å snakke med jenta mi <3

 

Jeg husker dagen vi fikk kontakt, og det var så skummelt fordi du var fremmed for meg. Men så gikk det en stund med chatting, så ville du camme med meg på MSN, jeg var sykt nervøs, men herregud så morsomt det var! Og camming ble vår nye ting, og jeg elsket det. Vi kunne snakke om alt og ingenting, og det var aldri kjedelig. Husker jeg ønsket så utrolig høyt å få møte deg, og 1,5 år etterpå så sto jeg på togstasjonen hos deg, og vi fikk endelig møttes!


 

Det var en helt uvirkelig følelse å endeli møte sin bestevenninne etter så lang tid med kun kontakt over nett! Husker min første tanke når jeg så deg var at du var så sykt høy i forhold til meg, og du trodde jeg var høyere, så du fikk også et lite sjokk! Hele den kvelden så satt jeg å poka deg og sa at jeg endelig kunne poke deg i virkeligheten i stede for på fb! 


 

Vi har vært gjennom oppturer og nedturer, men vi fant alltid tilbake til hverandre igjen. Du vet altfor mye dritt om meg til å være uvennen min! Og jeg håper vi aldri kommer til den dagen der vi ikke lengre er venner, fordi en verden uten deg er ikke en verden verdt å leve i. 


Husker første gang jeg skulle "bo" hos deg, det var i januar 2014. Og det var helt fantastisk å faktisk skulle være hos DEG i noen uker! Vi hadde det så morsomt sammen, og livet var rett og slett fantastisk. Og så ufattelig trist å si farvel til deg når jeg måtte reise hjem.



Husker også når jeg var hos deg i april 2014, og jeg spurte deg om du hadde lyst å skinne meg, og vi begge freaka litt ut, og så plutselig sto vi der på badet, og jeg hadde ikke mer enn 3mm hår på hodet! Hahaha vi er gal sammen!!

Du gjor at Mo føltes som hjemme, fordi der du er, det er hjemme for meg. Jeg føler jeg kan klare alt så lenge du er med meg. Jeg hadde nok aldri turt å ta tatovering om du ikke hadde vært der å holdt handa mi, så jeg kan takke deg for di fine 7 tatoveringene jeg har nå, og flere skal det bli! 

 

Husker første gangen du skulle komme til meg, det var i november 2014. Jeg husker jeg sto skikkelig spent og gira på flyplassen i Tromsø for å ta deg i mot, og det å faktisk se deg komme gående mot meg, herregud for en magisk følelse!! Jeg sprang mot deg og ga deg en stor klem. Jeg var så lykkelig for at du endelig etter snart 3 års vennskap skulle komme på besøk til meg. Vi hadde jo fra før av møttes en del fordi jeg var på besøk i Nordland, men dette var ditt første besøk hos meg! Det var så koselig å ha deg her, og det var skikkelig kjipt når du måtte reise hjem igjen.



Hver gang du har det vanskelig så går det skikkelig inn på meg, jeg blir bekymra og prøver mitt beste å være der for deg uansett om vi er i samme rom eller det er nesten 90 mil mellom oss. Jeg klarer ikke å ha det bra om du ikke har det, fordi du betyr så ufattelig mye for meg. 


Vi har så utrolig mange minner sammen, og det var jo enda lettere å møte deg det året jeg også bodde i Nordland. Det var så uvirkelig å tenke på at jeg da bare bodde 1t unna deg i stede for 24t med reising. Det eneste jeg angrer på fra den tiden jeg bodde 1t unna deg var at jeg ikke møtte deg enda oftere enn jeg gjorde. Men jeg angrer ikke på at jeg bodde i Nordland fordi da var jeg nært deg. Var så gøy å bare kunne ringe deg og spørre om jeg kunne komme på besøk den dagen, i stede for å måtte planlegge flere uker i forveien som det var når jeg bodde 90 mil unna. Det tyngste med å flytte nordover igjen var definitivt å si hade til deg, fordi jeg kom til å savne deg så grusomt mye!! Det knuste hjertet mitt å forlate Nordland fordi det føltes ikke bare som jeg mista min daværende type, jeg følte jeg mista deg også på en måte. Selv om vi har kontakt nå også da heldigvis, så savner jeg å kunne være hos deg. Men vi SKAL få til å møtes mange mange ganger til! Fordi du er jenta mi og ingen kan komme mellom det!


 

Du er min aller beste venninne og du kan aldri bli erstattet, uansett hva! Jeg har kjent deg i straks 5 år!! Og 4 av di årene var avstandsvennskap, så dette skal vi nok klare sammen du og jeg. Forhåpentligvis kommer du snart på besøk til meg igjen, noe jeg gleder meg enormt mye til! Tror faktisk jeg blir å gråte i glede når jeg ser deg igjen, fordi jeg savner deg så mye at det gjør vondt i hjertet mitt. Vit at jeg elsker deg av hele mitt hjerte Ole Brum <3 Og jeg vil alltid være din Tussi <3

Les mer i arkivet » November 2017 » September 2017 » August 2017
hits